Det er lett å smile. Det er lett å møte opp, gjøre jobben, svare på meldinger og late som alt er fint. Det koster bare enormt mye mer enn folk aner.
Nylig delte jeg noe personlig på sosiale medier. Noe jeg ikke pleier å gjøre. Jeg fortalte om angsten – om dagene jeg ikke klarer å ta bybussen, om svimmelheten i matbutikken, om den overveldende følelsen som treffer deg på holdeplassen og spør: «Er det i dag jeg skal dø?» Det er ikke dramatikk. Det er angst. Og det er skremmende å kjenne på.
Responsen jeg fikk, var overveldende. Meldinger fra folk jeg knapt kjenner. Kommentarer fra mennesker som kjente seg igjen. Det forteller meg én ting: vi er mange. Altfor mange.
Og likevel snakker vi nesten ikke om det.
Vi går rundt med så mye
Angst er bare én av mange psykiske lidelser folk bærer på i det stille. Depresjon. Tvangslidelser. Bipolar lidelse. PTSD. Spiseforstyrrelser. Sosial angst. Utbrenthet som har gått for langt. Søvnproblemer som bunner i noe dypere. Listen er lang – og felles for alle er at de er usynlige utenfra.
Tallene er egentlig ganske sjokkerende, når man tenker på hvor lite vi snakker om det. Omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og rundt en tredjedel i løpet av et enkelt år. I 2024 alene mottok over 1,1 millioner nordmenn helsehjelp knyttet til psykisk helse eller rusmiddelproblemer. Det er ikke en liten gruppe. Det er naboen din. Kollegaen din. Kanskje deg selv.
Og likevel later vi som om det ikke finnes.
Du kan møte noen i kassen på butikken, i et møterom, på et nachspiel – og ikke ane at personen foran deg ikke har sovet på tre uker, at hun teller kalorier til hun svimler, at han ikke tør å gå ut av leiligheten sin alene. Vi er eksperter på å holde masken. Mange av oss har øvd i årevis.
Jeg vet det selv. Du kan ringe meg og jeg er den samme som «i går». Du kan møte meg på jobb og få verdens beste service. Men det koster. Det tapper energi. Å holde en stålmaske hele dagen er tungt – og når man endelig er alene, er det ingenting igjen.
Hvorfor tier vi?
Fordi det fortsatt er forbundet med skam. Fordi vi er redde for å bli sett på som svake, ustabile eller vanskelige. Fordi vi ikke vil være en byrde. Fordi vi tenker at «andre har det verre». Fordi vi ikke er helt sikre på om det vi kjenner på egentlig «teller» som noe alvorlig.
Det tok tid for meg å innse: «Oi, kanskje har jeg faktisk et problem?» Og jeg er vant til å sette ord på ting. Likevel satt jeg med det lenge – alene.
Tenk da på alle de som ikke har et naturlig forhold til å sette ord på følelser. Tenk på mennene - og kvinnene, som aldri har lært at det er lov. Tenk på ungdommene som tror det er normalt å ha det så vondt. Det er en bekymringsfull økning i andelen unge jenter som rapporterer høyt nivå av psykiske plager og som oppsøker helsetjenesten – men det betyr ikke at gutter og menn har det lettere. Det betyr bare at de er enda flinkere til å skjule det.
Et system som har bygd ned i stedet for opp
Mens behovet har vokst, har kapasiteten krympet. Det er kanskje det mest alvorlige som ikke diskuteres nok.
I 1980 fantes det over 12 000 sengeplasser ved psykiatriske institusjoner i Norge. I 1996 var antallet halvert, og i 2017 var tallet kommet under 4 000 – altså redusert til en tredel. I 2021 var sengetallet nede i 3 600. Dette har skjedd mens befolkningen har vokst og behovene har økt.
Siden 1980-tallet har det skjedd en systematisk nedbygging av sengeplasser i psykiatrien – primært ved ordinære, psykiatriske institusjoner. Selv om dette har blitt presentert som en nødvendig reform, er det ikke til å komme utenom at reduksjonen også har vært økonomisk motivert. Sengeplasser i psykiatrien har fungert som en salderingspost i årevis.
Status i dag er at 13 av landets 17 psykiatriske sykehus enten er solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Gaustad, Blakstad, Reinsvoll, Sanderud – institusjoner med lang historie og behandlingstradisjon – selges til eiendomsutviklere eller erstattes av trange avdelinger i større sykehusbygg. Resultatet er at pasienter i dag kan bli skrevet ut før lidelsen er tilstrekkelig stabilisert, fordi det rett og slett ikke er plass – noe som fører til hyppige reinnleggelser.
Det er paradoksalt: Vi ber folk søke hjelp, mens vi samtidig river ned stedene de skulle få den.
Hjelpen er der – men ikke alltid lett å nå
Jeg fikk time hos legen og ble skrevet ut beroligende tabletter. Esken er fortsatt uåpnet. Ikke fordi jeg ikke tar det på alvor, men fordi en tablett ikke ordner meg på lang sikt. Jeg vil snakke med noen. Bli forstått.
Det er der systemet svikter. Det nasjonale målet er at ingen voksne skal vente mer enn 40 dager på psykisk helsehjelp. I 2024 var den gjennomsnittlige ventetiden likevel 55 dager – og ikke én eneste helseregion i Norge nådde målet. For barn og unge er det omtrent like dystert: gjennomsnittlig ventetid var 52 dager på landsbasis, med variasjoner fra 46 dager i Helse Sør-Øst til over 72 dager i Helse Midt-Norge.
55 dager er ikke bare et tall. Det er nesten to måneder med å holde masken. To måneder med å vente mens alt jobber konstant inni deg.
Det er ikke ufarlig å gå alene med ting. Overdødeligheten blant personer med alvorlige psykiske lidelser som schizofreni, bipolar lidelse, depresjon og spiseforstyrrelser var i 2024 hele 8,5 ganger høyere enn i befolkningen ellers – og den har økt jevnt siden 2019. Det er mennesker som dør for tidlig, ikke av psykisk sykdom alene, men av konsekvensene av å ikke få hjelp tidlig nok. Av å ha gått for lenge uten å bli sett.
Psykiske lidelser medfører flere tapte arbeidsår gjennom uførepensjon enn noen annen sykdomsgruppe. Likevel er dette fortsatt noe vi helst ikke snakker om rundt kaffebordet.
Det finnes planer – men ord er ikke nok
Det er ikke slik at ingen ser problemet. I 2023 la regjeringen frem Opptrappingsplanen for psykisk helse 2023–2033. Planen innebærer økte bevilgninger til psykisk helse med 3 milliarder kroner over ti år, med fokus på forebygging, lavterskeltilbud i kommunene og bedre hjelp til de med langvarige og sammensatte behov. Totalt inneholder planen nærmere 100 tiltak.
Stortinget har også fattet klare vedtak: Nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern skal stanses umiddelbart, og antallet plasser skal økes minimum i tråd med helseforetakenes egne framskrivinger.
Det er gode intensjoner. Men vi har hørt dem før. Den forrige opptrappingsplanen, fra 1998 til 2008, ble etterfulgt av år med nye nedskjæringer. Ord og vedtak er ikke det samme som senger, terapeuter og åpne dører.
«Hvordan har du det – egentlig?»
Vi spør hverandre «hvordan går det?» som en hilsen. Et automatisk spørsmål vi ikke venter svar på. Men hva om vi brøt den kontrakten litt oftere?
Ikke for å gjøre samtalen tung eller krevende – men fordi det å bli sett av et annet menneske er noe av det mest helbredende som finnes. Et ekte spørsmål. Et lyttende øre. Ingen løsninger, ingen råd – bare noen som faktisk vil vite.
Jeg har reist rundt kvarte jordkloden. Jeg har nådd mål etter mål. Men å ta bybussen? Det ble plutselig umulig. Sånn er det med psykisk helse – det spiller ingen rolle hva du har fått til. Det kan treffe deg uansett.
Åpenhet smitter. Når én person tør å si det høyt, gir det en annen lov til å kjenne at de ikke er alene. Det er ikke farlig å si at man sliter. Det er faktisk det modigste man kan gjøre.
Ikke la det gå for langt. Søk hjelp tidlig. Snakk med noen du stoler på. Og du – spør den rundt deg hvordan de egentlig har det. Og mener det.
Ta vare på hverandre. Det var egentlig det jeg ville frem til. Så kan vi bare spørre oss igjen. Hvorfor hjelpes ikke vi i landet vårt før alle andre?