Det er noe nesten teatralsk over måten Arbeiderpartiet nå avviser krav om avgiftskutt på drivstoff. «Ikke ansvarlig», sier de. «Ikke finansiert». Som om virkeligheten har stått stille siden statsbudsjettet ble vedtatt.
Det har den ikke.
Budsjettet ble spikret før krigen mellom USA, Israel og Iran sendte energimarkedene inn i ny uro. Før oljeprisen skjøt fart. Før drivstoffprisene begynte å nærme seg nivåer som presser både folk og næringsliv til bristepunktet.
Men én ting har Arbeiderpartiet rett i, men uten å si det høyt: Det er ikke bare kostnadene som har økt. Inntektene har også eksplodert.
Når pumpeprisene stiger, renner det penger inn i statskassen. Mer moms. Høyere avgiftsgrunnlag. Økte inntekter fra en energisektor som igjen leverer på høygir. Det er ikke småpenger. Det er snakk om milliarder – langt utover det som lå til grunn da budsjettet ble vedtatt.
Likevel later Arbeiderpartiet som om kun én side av regnestykket eksisterer, utgifter. Det er et velkjent grep å se deg blind på budsjettets kostnadsside, snakk om «ansvarlighet», og unngå å nevne at inntektene har endret seg dramatisk. Da fremstår ethvert forslag om lettelser som økonomisk uforsvarlig – selv når realiteten er det motsatte.
For hva er egentlig uansvarlig?
Å justere avgifter i møte med en ekstraordinær situasjon – finansiert av ekstraordinære inntekter? Eller å late som om disse inntektene ikke finnes?
Arbeiderpartiets argumentasjon bærer preg av noe mer enn økonomisk nøkternhet. Det er politisk posisjonering forkledd som ansvarlighet. En hersketeknikk der motstanderen stemples som useriøs, mens man selv slipper å svare på det ubehagelige spørsmålet:
Hvor ble det av penga?
For hvis staten faktisk tjener grovt på krisen – noe tallene tilsier – faller hele premisset bort. Da handler det ikke lenger om mangel på handlingsrom.
Da handler det om vilje.
Og akkurat der blir det stille.