Rikssynser’n: Det finnes øyeblikk hvor du må stoppe opp og spørre deg selv: Når var det egentlig vi mistet kompasset?

En direktør i Statkrafts London-kontor får utbetalt rundt 40 millioner kroner i lønn. Statkraft sier det er «uvanlig stort». Det er godt å høre. For ute i virkeligheten er det ikke bare uvanlig. Det er hinsides.

Forklaringen? Verdiskaping på «et par milliarder». Bonuskultur. Internasjonalt marked. London-standard.

La oss oversette det til norsk.
Det er altså vi – generasjoner av nordmenn – som har bygd kraftsystemet som gjør dette mulig. Mine tippoldeforeldre betalte skatt for å bygge vannkraften. Oldeforeldre og besteforeldre aksepterte rasjonering og harde tider fordi landet skulle reises. Foreldre tok dugnaden videre. Jeg har gjort det samme. Mine voksne barn gjør det nå.
Vi har alle akseptert én ting: at fellesskapet skulle eie krafta og bygge landet. Det var en dugnad fikk vi høre, det godtok vi.
Ikke for å gjøre noen få ekstremt rike. Men for å holde lysene på. Holde industrien i gang. Holde arbeidsfolk i jobb.

Og la meg være tydelig:
Hadde denne direktøren vært med på spleiselaget fra starten — gründet Statkraft, tatt risikoen, pantsatt hus og hjem, stått i fare for konkurs og personlig ruin for å bygge opp selskapet — ja, da hadde det vært en helt annen forståelse fra denne siden.
Da snakker vi om entreprenørskap.
Da snakker vi om risiko.
Da snakker vi om folk som satser alt. Men dette er ikke historien om en gründer som bygde noe fra ingenting. Dette er historien om en toppleder i et statlig eid selskap, bygget stein på stein av norske skattebetalere gjennom generasjoner.

Så hva er det som har skjedd?
Vi har koblet oss til et europeisk kraftmarked vi aldri var rigget for. Vi har lagt utenlandskabler på rekke og rad. Krafta vår prises på en børs langt unna norske kjøkkenbord og norske verkstedhaller. Strømmen som før var et konkurransefortrinn for norsk industri, er blitt en spekulasjonsvare. Og samtidig som familier sitter med strømregninger som spiser av matbudsjettet, og bedrifter legger ned fordi energikostnadene kveler lønnsomheten — feirer vårt eget statlige kraftselskap med rekordbonuser i London.

Dette handler ikke om misunnelse. Ingen reagerer på at folk tjener godt når de skaper verdier. Men når fellesskapets naturressurser blir grunnlaget for privat bonusfest langt unna norske arbeidsplasser, da er det ikke lenger sunn kapitalisme.
Da begynner det å ligne noe annet.

For la oss være ærlige:
Det har knapt blitt bygget et eneste nytt vindkraftverk på norsk jord siden 2019. Væravhengig kraftproduksjon har ikke levert den gullalderen som ble lovet. Investeringene stopper opp. Motstanden vokser.
Likevel presses Norge stadig dypere inn i et marked hvor strømprisen bestemmes av gass og kullprisene i Europa. Resultatet?
Arbeidsplasser forsvinner.
Smelteverk vurderer nedskalering. Entreprenører og småbedrifter går konkurs.
Folk fryser mer og sparer mer.

Men i London går champagnekorkene.
Og ja — Statkraft sier beløpet må sees «i kontekst». Greit.
La oss gjøre nettopp det.
Konteksten er et Norge som solgte styringen over egen kraftpolitikk bit for bit. Kabler som aldri skulle vært bygget. Et marked som aldri skulle vært kopiert. Et politisk landskap som behandlet arvesølvet som handelsvare.
Dette er ikke lenger bare dårlig politisk håndverk. Det er et tillitsbrudd. For hva fanden er det egentlig som skjer når fellesskapets kraftselskap belønner én direktør med 40 millioner — samtidig som folk flest får beskjed om å dusje kortere og skru ned varmen

Noen burde snart forklare hvem krafta egentlig er til for.
For akkurat nå ser det ikke ut som svaret er: Norge.