Oslo/Davos: Norge har siden 2015 gitt minst 124 millioner kroner til det sveitsiske Davos-forumet, bedre kjent som World Economic Forum (WEF). Rundt 70 millioner kroner er utbetalt mens tidligere utenriksminister Børge Brende ledet organisasjonen. Pengene er hentet fra bistandsbudsjettet.
Det betyr at norske bistandsmidler – som formelt skal bidra til fattigdomsbekjempelse og utvikling i land i nød – har gått til en privat stiftelse som arrangerer verdens mest eksklusive politiske og økonomiske møteplass.
World Economic Forum WEF ble etablert i 1971 av den tyske økonomen Klaus Schwab og er registrert som en privat stiftelse i Sveits. Hovedarrangementet i Davos samler statsledere, sentralbanksjefer, milliardærer, toppledere og globale konsernsjefer. Deltakerlisten inkluderer regelmessig representanter for verdens største investeringsfond, teknologigiganter, energiselskaper og finansinstitusjoner. Under toppmøtet fylles den lille alpebyen av statsledere, sikkerhetsstyrker – og et stort antall privatfly. Flere år har Davos-flyplassen vært blant Europas mest trafikkerte for privatfly under møtet. Kritikere omtaler forumet som en lukket arena for verdens rikeste og mektigste – et politisk verksted der økonomiske og politiske eliter diskuterer globale prioriteringer bak lukkede dører.
Systemkritikken: Bistand eller elitefinansiering? Den prinsipielle kritikken handler ikke primært om lovlighet, men om prioritering.
Bistandsbudsjettet er ment å: -redusere fattigdom -styrke utvikling i lavinntektsland -gi humanitær hjelp ved kriser WEF er derimot ikke en nødhjelpsorganisasjon. Det er ikke et utviklingsprogram i felt. Det er en nettverksplattform og politisk møteplass for verdens økonomiske og politiske toppsjikt. – Det er vanskelig å forklare en skattebetaler at bistandspenger skal gå til en arena hvor milliardærer, statsledere og konsernsjefer møtes i Davos, sier kritikere i bistandsmiljøet.
Spørsmålet som nå stilles er om bistandsmidlene gradvis har utviklet seg fra direkte fattigdomsbekjempelse til finansiering av globale styringsarenaer.
Brendes rolle og interessekonflikt-debatt At en tidligere norsk utenriksminister ledet organisasjonen samtidig som Norge bidro betydelig økonomisk, forsterker debatten. Det finnes ingen dokumentasjon på at norske bevilgninger har brutt regler. Likevel peker kritikere på at dette illustrerer en struktur der politiske toppmiljøer beveger seg mellom nasjonal politikk og globale institusjoner – ofte innenfor de samme lukkede nettverkene. Når Norge samtidig finansierer arenaen, reises spørsmålet om politisk avstand og systemets selvforsterkende karakter.
Regjeringens argument: Innflytelse Forsvarere av støtten peker på at Norge gjennom partnerskap i WEF får tilgang til globale beslutningstakere og kan påvirke klima-, energi- og utviklingsagendaer. Argumentet er at små land må være til stede der beslutningene diskuteres. Motargumentet er at tilstedeværelse ikke nødvendigvis krever finansiering fra bistandsbudsjettet.
Den større debatten Saken reiser et grunnleggende spørsmål: Skal bistandsmidler brukes til direkte hjelp i land med sult, krig og fattigdom – eller til å finansiere globale elitearenaer hvor verdens rikeste land og aktører setter hverandre i stevne?
Debatten om WEF-støtten kan bli starten på en bredere gjennomgang av hvordan Norge definerer bistand i en tid der globale nettverk og politiske verksteder får stadig større rolle. Spørsmålet er ikke bare hvor pengene går. Men hva bistand egentlig skal være.